Det er blitt vår. Bekkene går store og fosser ned Lien mot Numedalslågen. Jeg sitter i godstolen med saueskinn på hytta og hviler øynene på utsikten fra hytta vår i lia ved Glanarberget på Tveitåsen. Gjennom årene har jeg sikkert brukt flere døgn til sammen på å glane på ett fjell; Senhovd på Søre Vegglifjell. Toppen ligger på 1142 moh. Området rundt ligger på 800-900 moh., så fjelltoppen rager på en distinkt måte og er et landemerke for store deler av Numedal og Vegglifjell.

Senhovd skaper noen ganger en rastløshet i meg. Den får liksom litt draget på meg, og det begynner å krible i beina. Som regel går det raskt over, men noen ganger gir det seg ikke før jeg har rørt litt på skroget. «Glanehobbyen» min på hytta har fått nytt og spennende perspektiv denne vinteren. Jeg leste boka «Fridtjof Nansens Kongerike». Den lokale forfatteren forteller stolt om historien da Nansen kjøpte Sørkje i 1899.
Familien Nansen brukte Sørkje flittig. Det var både ferieparadis og jaktmarker. Fridtjof, Eva, ungene og tjenerskapet var der i uker, og noen ganger måneder, av gangen. Nansen-paret ønsket at barna deres skulle få oppleve seterfolket og husdyr. De var begge begeistret for den sunne norske bondekulturen og setertradisjonen. Derfor var det seterdrift på Sørkje alle årene de eide stedet.
Sørkje ble også et sted for dyrking av vennskap og utvikling av samarbeid. Ved noen anledninger var Fridtjof uten familien på Sørkje for å jakte. Ofte med sin trofaste venn Andres Vihamar fra Rollag. Fridtjof, som var en god jeger, skal visstnok ha skutt 60 ryper på én dag.
Eva og ungene dro også til Sørkje uten Fridtjof. Eva var en tøff kvinne og atypisk for sin tid. Hun gikk på ski i vadmelsbukse på vinteren, og hun var med på jakt og dro garn på Sørkje-vannet om sommeren. Den 3. juli i 1900 dro til og med Eva høygravid til fjells. Hun ble båret opp på «stol» av kraftkarene Halvor Bakke og Halvor Torsgard. Den 9. august fødte hun datteren Irmelin på Sørkje. Fridtjof var da på forskningsferd med skipet «Michael Sars», med navn til minne om den kjente zoologen som også var hans svigerfar.
Senhovd er i dag, sommer som vinter, et populært toppturmål for hyttefolk og bygdefolk. Toppen, som ligger en times gange fra Sørkje, spilte en avgjørende rolle for kjøpet av eiendommen i 1899. Det var nettopp den fantastiske utsikten der oppe som gjorde et uutslettelig inntrykk på verdensmannen Fridtjof og kona Eva. I boka «Fridtjof Nansens kongerike» står det så vakkert:
«… da de sto på toppen av «Synhøvd» med skogen og Sørkjevatn under sig og med hvite vidder og snekledte fjell glitrende i marssolen, foran sig til alle kanter så langt øyet nådde, var det ikke tvil lenger. Her på den «plett på Guds jord» som de lette efter. Her ville de slå seg ned! Her var deres kongerike!»


Selv hadde jeg vært på Senhovd kun én gang. Det var på sommeren 2016. Jeg satt på hytta og glante, slik som nå. Senhovd trigget den rastløse nerven i meg. Bikkja og jeg spola av gårde til bommen på Røynebuvegen. Jeg løp likså godt overmotivert inn i Vårvikdalen til den bratte nordsiden av fjellet. Det var den siden av fjellet jeg hadde stirret på fra hytta og valgt meg en rute opp på. Jeg fikk utfordringer med den lille bikkja. Fjellsiden var formet som trapper for trollgubber. Men med noen lette skrammer nådde vi toppen. Jeg må ha sett nesten en sjettedel av Norge derifra. Den opplagte selfien ble tatt, før jeg fant den merkede stien ned igjen på vestsiden. Hadde jeg visst om den, hadde jeg nok valgt den opp også.
Jeg må innrømme at jeg heller ikke visste at det var en minnestein over Fridtjof og Eva Nansen på toppen. Jeg oppdaget den heller ikke. Det var dumt, for jeg skulle absolutt ha sett det minnesmerket.

Jeg hadde ønsket meg fjellski gjennom hele vinteren, og nå etter påske var det sikkert tilbud på skipakker i byen. Det hadde vært moro å sjekke utsikten fra Senhovd på ny mens det ennå var litt snø i fjellet.

Det er lørdag formiddag og jeg kjører tilbake fra byen på riksvei 40 og svinger av mot Søre Vegglifjell med et par nyervervede fjellski i bilen. Jeg synes det er stas å gjøre gode kjøp, men at det til og med er bilde av Nansen på dem, gjør meg ekstra motivert for toppturen i Nansens rike. Jeg trenger det, for jeg har ikke gått utenfor oppkjørte løyper siden utmarsj på natoplanker under førstegangstjenesten. Toppturen blir nærmest for en «ekspedisjon» å regne; med mot og djervskap helt i Nansens ånd.
Oppe på fjellet parkerer jeg på en skiltet parkering. Selv om sola skinner er det fortsatt litt kaldt når jeg spenner på meg de nye Nansenskiene. Det er mai, men snøen bærer meg bedre enn ventet, og jeg tar meg lett oppover forbi vakre kronglefuruer og grankruller. Når jeg etter femten minutter forlater høyfjellsskogen og ser toppen som det vil ta meg rundt en småsvett time og nå frem til, begynner jeg å tenke på hvor viktig historien rundt Nansen er. Ikke bare for Vegglifjell i dag, men for nasjonen i 1905. Nansen sin innsats under unionsoppløsningen med Sverige gjør ham neimen ikke til en mindre helt.
Ola Livrud på Bekkjorden, som hadde møtt Nansen, fortalte til forfatteren av boka «Fridtjof Nansens kongerike»;
I 1905 var det godt me hadde Nansen. Det var han som berga oss frå krig! Du veit vel det? Han måtte reise frå Sørkje så fort ein dag. Han var oppe i halla mot Synhøvd på jakt. Då kom ein frå bygda med telegram til han at han måtte koma til Kristiania på ståande fot. Og han av stad, innom Sørkje, rodde vatnet og gjekk så heim til bygda, og sykla til Kongsberg mørke haustnatta. Han kom tidsnok, og berga oss frå krig.
Helter er sjelden slik de fremstilles i festtaler. Dette gjelder sikkert også for Fridtjof Nansen. Men selv om glansen har bleknet litt som følge av noen biografier om Nansen de seneste årene, er jeg blitt veldig fascinert av ham som menneske. En person av så usedvanlige dimensjoner, en polarhelt, en vitenskapsmann og nasjonsbygger, men ikke minst av hans humanitære og fredsskapende arbeid i flere land for Folkeforbundet som gjorde ham til vinner av Nobels Fredspris i 1922.
Jeg når toppen av Senhovd og får igjen pusten. Jeg sender en selfie til ungene på hytta før jeg leiter etter minnesmerket over Eva og Fridtjof. Eva ble syk høsten 1907 og døde 9. desember av lungebetennelse. Fridtjof fortalte aldri hvor han gjorde av Evas aske, men etter en legende skal den være spredt for alle vinder på Sørkje. Den rasjonelle vitenskapsmannen og ateisten Fridtjof Nansen var uten tvil også et følelsesmenneske. Han savnet nok Eva og kanskje var de fine stundene de fikk sammen på Sørkje et ekstra stort savn. Kanskje for stort, for i 1908 selger Nansen eiendommen. Sørkje ble aldri det samme uten den sprudlende sangerinnen Eva.


Det er et sameie som har eiendommen i dag. Området er fortsatt nesten uberørt. Jeg er vel ikke i tvil om hva Nansen ville sagt til en liten hytteby i utkanten av sitt rike. At den norske hyttekulturen skulle utvikle seg til hva den er blitt, forutså nok selv ikke Nansen. Men han var svært opptatt av at folk, og spesielt ungdommen, skulle komme seg ut i naturen og ikke bli fordervet av europeisk bykultur og glemme stillheten, freden og rikdommen i ensomheten. Slik sett var Nansen en forløper til dagens hyttegjester i fjellheimen.
Jeg finner minnesmerket. Til min store skuffelse er det uferdig. «Eva» er risset inn, mens «Fridtjof» dessverre er blitt feilstavet «Fritjof» og er ikke fullført.
Jeg tar frem matpakka og setter meg på sekken. Utsikten har blåner så langt jeg kan se, og jeg får lett store tanker som kanskje ikke bør legges frem nede i bygda. Jeg får lyst til å ta kontakt med kulturkonsulenten i Rollag kommune og få henne til å se på muligheten for å reise et ordentlig minnesmerke over Fridtjof og Eva Nansen. Kanskje til jubileet for fredsprisen i 2022? Idéen summer i bakhodet på vei nedover fjellsiden. Idet jeg passerer Tverrmosberget, som for øvrig var samlingsstedet for et folketog til Sørkje den 13. august i 1899, har jeg bestemt meg. I en tid hvor vi trenger Nansens humanitære ånd mer enn på lenge, er det på sin plass å gi hedersmannen Fridtjof Nansen oppmerksomhet med et nytt minnesmerke på Senhovd. At det i tillegg blir en flott spot for topptur-selfier på vakre Vegglifjell er vel heller ingen bakdel.
Jeg er nede på 860 moh. og setter meg inn bilen. Det er godt å få varmen i seg igjen, dra av seg lua og klø seg i hodet. Grusveiene har tørket bra opp. Jeg kan holde god fart nedover den brede veien til Veggli, men jeg tar det rolig. Jeg har fortsatt blånene fra Nansens rike på netthinnen.
Toppturen anbefales på det sterkeste. Det er skiltet parkering og merket sti fra avkjøringen til Steintjønn Hyttegrend til Senhovd. Den gamle Sørkjevegen går også gjennom Steintjønn Hyttegrend inn til Sørkje gjennom Nansens kongerike.